Historien om Yrja

Prognosene eieren fikk av dyreklinikken var fra første stund alt annet enn gode og tanken rundt avlivning av hunden lå derfor ganske så nær. Det er vanlig prosedyre å snakke høyt om prognoser og eventuell eutanasi når det handler om en hund med såpass høy grad av lammelse. Jeg husker så godt at hundeeieren og jeg hadde en veldig god og ærlig samtale under førstegangskonsultasjonen. Vi snakket om eierens tanker, hvordan hun hadde det på vei hjem fra Oslo og om hvilken energi denne nedstemmende prognosen ville ha for en mulig rehabilitering. Hvordan skulle eier finne håp og motivasjon til å gi jernet får å få hunden på beina igjen. Det kjentes utrolig rart der og da å komme med den håpefulle beskjeden om at vi har gode sjanser til å få hunden på beina igjen om vi setter i gang behandlingen fortest mulig. Dette har med kroppens evne til å reparere skaden, med sirkulasjons- og nevrologiske prosesser å gjøre som i dette tilfelle er ganske så komplekse. Det finnes selvsagt ingen garantier, men det vet en ikke for en ser hvordan dyret responderer.

Erfaringene mine med rehabilitering av FCE-pasienter har alltid vært positive. Det er mange parameter som spiller inn: stedet i ryggen der ryggmargen ble skadet, dyrets alder, dyrets egen evne til å la seg inspirere til bevegelse, enten passiv eller aktiv, eierens muligheter innen treningsprosessen m.fl. En rehabilitering kommer ikke til å bli lett. Den kommer til å kreve mye tålmodighet. Svært mye tålmodighet! Ikke minst så krever den også mye initiativ og motivasjon. Hunden var slapp der den lå, men noe sa meg at den vil. Yrja`s eier ville veldig gjerne gi henne sjansen.

De første nevrologiske undersøkelsene viste at Yrja hadde fortsatt litt av dybdesensibilitet igjen i nedre rygg og bakpart.  I tillegg viste et bakbein minimal reaksjon, mens det andre viste nesten fraværende dybdesensibilitet. Dette er et typisk kjennetegn for FCE-pasienter. I begynnelsen av en rehabilitering settes det opp en treningsplan som etter hvert tilpasses hundens evner og fremskritt underveis i prosessen. Hundeeieren fikk vist første øvelser som da kunne gjøres mens hunden fortsatt lå mye passiv. Og i Yrjas tilfelle var det viktig at vi «pushet på», Yrja`s sanseapparat og nervesystem skulle virkelig få noe å bryne seg på.

Fra andre behandlingstime gikk behandling og trening lettere for seg. Nå var kateteret fjernet og dermed også et stort irritasjonsmoment for Yrja. Yrja fikk gå, men kun ved hjelp av bæreslynge for at bakpart også kunne følge etter. Uten bæreslynge pleide Yrja å kave seg fremover med frambeina og viljen. Viljen var det ene, den var sta. Men frampart ville før eller siden bli over belastet. Trening og øvelser måtte gå systematisk for seg: ett skritt om gangen, god balanse mellom trening og hvile.

For at alle forandringer (både positive som negative) ble godt synlig for hundeeieren tok vi bilder og videoer for synliggjøring. For meg som terapeut er det i tillegg også viktig med målbare resultater. Positive og negative resultater føres derfor alltid opp i en protokoll så at det kan regnes ut mestringsscore.

Nå har det gått 4 måneder og vi er kommet langt selv om det fortsatt står mye igjen av rehab’en. Over Jul og Nyttår hadde vi en behandlingspause. Eier fikk med seg en igjen oppdatert treningsplan for ferietiden. Vi satset på egentrening, enn hadde jeg en fase der jeg ikke visste om det var så lurt.

8.januar, Yrja er tilbake etter ferien. Denne dagen ble til den fineste dagen du kan oppleve som terapeut. Det var da Yrja’s eier sa følgende:

«Jeg føler at jeg har fått hunden min tilbake.»

Jeg har tenkt mange ganger på det øyeblikket. Disse ord var virkelig lønn for innsatsen. For meg er slike ord gull, men mye mye viktigere er derimot at Yrja og eier fikk et tilnærmet normalt liv tilbake. Yrja er selvstendig igjen. Hund og eier kan være inne uten problemer, de kan være ute, og ikke minst: de kan gå turer igjen. Det er tross alt ute på tur Yrja trives aller best. Og Yrja kan gå uten noe form for støtte eller bærehjelp. Fra korte turer som varte i 10min, gikk utviklingen videre til halvtimers turer. Nå kan hunden være med på turer som varer inntil flere timer.

Gjennom hele prosessen har hundeeieren og jeg snakket en del om det å dele historien. Dette skal ikke være en skrytehistorie. Vi ønsker heller å spre både kunnskap om sykdomstilfellet FCE hos hund og oppfølging etter at skaden har oppstått. Yrja fikk svært dårlige prognoser fra øyeblikket diagnosen FCE ble stilt. Jeg forstår tankegangen om at anbefaling om avliving lå i lufta når lammelsesgrad var såpass graverende og en ikke har opplevd en rehabiliteringsprosess av den slags. Vi vet ikke, men lurer på om hvor mange hunder som ikke får den sjansen Yrja fikk. Vi ønsker å dele historien for at håp og tro i, pluss kunnskap om fysioterapi og rehabilitering skal veie mer enn å senke hodet på grunn av ren fortvilelse og rådløshet. Så lenge det er et snev av dybdesensibilitet igjen er det muligheter!

Veterinærer: henvis til fysioterapi! Det er håp også i alvorlige utfall av lammelser. Sammen kan vi hjelpe enda flere hunder!

Kjære dyreeiere: det finnes ingen garantier, men det finnes mange gode grunner til først til å se om og hvordan dyret responderer på behandlingen. Terskelen for å kontakte kyndig rehabiliteringsterapeut med bred kunnskap innen behandling av nevrologiske sykdoms- og skadetilfeller skal være lav. Terapeuten vil kunne gi deg både oversikt over behandlingsmuligheter, tidsforløp, egeninnsats, det økonomiske m.fl. Yrja med sine dårlige prognoser etter ryggmargsinnfarktet viser som et godt eksempel at det er håp.

Behold motet! Se mulighetene!  Grip dem!

Historien kan gjerne deles.

For dere som også liker synliggjøring av rehabiliteringsprosessen så har jeg satt sammen en kort video med Yrja som vår stor heltinne.